THẾ GIỚI ROCK FAN
THỐNG KÊ

Tổng số ban nhạc : 213
Tổng số album : 126
Tổng số bài hát : 1442
Trong đó :
Đang trực tuyến : 1
Khách Thăm : 279,795

Sorgens Kammer
¤ Album: Stormblast 1996
¤ Band Nhạc: Dimmu Borgir
¤ Dòng Nhạc: Black Metal
Nghe: 158
 
Nhúng vào blog:
Viết cảm nhận Gửi cho bạn bè
Lyric +

[Sorgens Kammer - Del II (released on "Stormblåst"'s re-release (2005)]

Minnenes ekko stiller timen
Kneblet i tungsinnets lenker faller jeg ifra
Ikke lenger vil jeg være boltet fast i vemodighetens anker
Men endelig få lengselens slukket - Etter å dra

Drakk jeg for meget av livshåpets krus
Tok jeg gledens forfengelighet for gitt
For min strid mot tomhetens smerte - Denne dødsangstens rus
Er det eneste ene igjen - Som er mitt

I min ensomhet vet jeg likevel
At jeg ikke har noen andre å takke enn meg selv
Derfor er jeg rolig når
Repet strammer rundt min nakke

Stumme viner kan ei gi trøst
Menigmann i gravkorets forsamling vil aldri fatte
Det landet av fortapelse
Jeg egenhendig skapte

Denne intense dragning mot dødens portaler
(Har jeg som) En vandrende studie i gråtkvalt messe-noir
Behersket siden tidens morgen
Men noe jeg aldri lot slippe taket - Var sorgen

[English translation:]

[Chambers Of Sorrow Part II]

The echoes of silence sets the hour.
Gagged in the chains of "depression", I fall away.
No more I will be bolted fast in the anchor of "melancholy".
But finally get my longing "fulfilled" - for leaving.

Did I drink too much from the goblet of "lifehope"?
Did I take the vanity of joy for granted?
For my battle against the pain of emptiness - this intoxication of the angst of death,
Is all that is left... that is mine.

In my loneliness I still know,
That I have none to thank but myself.
This is why I remain calm,
As the rope is tightening around my neck.

Silent witnesses can not give comfort.
The ordinary man in the assembly of the "gravechoir".
Tha land of perdition
I created by my own hands.

This intense attraction to the portals of death
(I have as) A wandering study of tearful black mass.
Controlled since the dawning of time,
But something I never would let go.. was the sorrow.